Ikke ødeleg laderen din

Forleden dag inntraff et uhell der tuppen på dataladeren min fant det nødvendig å knekke, og det var da det startet; Elkjøp-helvettet.

For sånt må jo selvfølgelig taes hånd om, noe annet blir for dumt. Og etter å ha vært et par uker uten data tok jeg endelig mot til meg og tok i dag banen opp til Storo for å, forhåpentligvis, gi dem den gamle laderen, og få en ny en tilbake. Jeg har da forsikring. Så der satt jeg da, som en uvitende, enda urørt Elkjøpsjel, fullstendig uten anelse om det som var meg i vente. Naiviteten min var hellig overbevist om at det var kun Elkjøp på Storo. Men, fuglekvittert og Julie Andrews-soundtracket fikk en brå stopp da jeg gikk av banen, og så det veldige blokk- og industriområdet som ruvet i mot meg. Jeg følte meg som en tapt tyrolerpike i et østblokkland. Ingen skilting, ingenting. Jeg var alene på Storo. Alt jeg ville var å bytte laderen.

Fortvilelsen reiv i meg, men etter en vegbeskrivelse fra Statoil fikk jeg vite at Elkjøp tydeligvis ikke er hjertet av Storo, men ei lita krå inne på kjøpesentret, kreativt nok kalt Stor-O. Der, i tredje etasje skulle jeg endelig få laderen min og dra hjem igjen. Det var riktignok litt kø, men greit nok, når man først er på ferd.. Og endelig, etter og ha vært vitne til et utall frustrerte kunder ble det endelig min tur, og jommen sa jeg for svarten smør. Feil kø. "Still deg der du kan trekke kølapp, frøken". Jaha, tenkte jeg i mitt stille sinn. Ikkje få panikk. Er det noe som sitter friskt i minne så er det den dagen jeg brukte flere timer på å skaffe meg studentkort med en liten kølapp mellom fingrene som bare ble mer og mer krøllete i takt med mitt eget sinne. Er det noe jeg helst går utenom så er det kølapper. Uten kølapp kan man snike. Med kølapp blir det litt mer komplisert. Men, jeg rei stormen av og etter en god runde i GPS-avdelingen var det min tur. Igjen. "Hei, du, jeg skal bare bytte denne lad.. Å, feil kø? Hvo..? Å, inn der ja, serviceavdelingen, ja. Takk.." Så der sto jeg. Bak en gammel mann som ÅPENLYST kjøpte PC for første gang. Det var ikke måte på uvitenhet. Når man allerede er like sur som enkelte melkeprodukter på Bunnpris, så hjelper det ikke akkurat på å være vitne til en samtale som går ut på å forklare hva internett er. Så absolutt ikke. Heller ikke at en transvestitt ved navn "Janni" spretter foran meg som ei buldre i en bulldozer akkurat når det er min tur, og når den buldra presterer og flekke en anelse ræv til meg i det hun lener seg over disken, da - da! er det mer enn min oppdratte høflighet kan takle. Heldigvis, forsvinner hun like fort som hun kom brautende, og det er min tur. Endelig får jeg det svaret jeg vil høre, at han kan hjelpe meg. Og det går fort. Veldig fort. Han tar ladern og nærmest kaster et ark etter meg: "Skal vi seee, da må du bare signere her, og så må du komme tilbake om 4-5 dager for å hente den. Hadebra."