Jeg er herved et menneske på veg ned i avgrunnen. Hele min illusjon om at jeg har en flink student deep down inside er knust. De siste ukene har vært et inferno Norge ikke har sett maken til siden Tommy ikke visste om han skulle ha sex før eksteskapet eller ikke. Det er krise i leiren. Exfac-oppgaven skal inn på mandag og jeg har skrevet, eh, nada. Det er ikke det at jeg har hyllet latskapen, og heller latt være å jobbe med den. Jeg har bare tidenes verste skrivesperre. Den er som den kinesiske mur - uknuselig og kan sees fra månen. Det lyser angst av meg, og om Knut Hamsun hadde sett meg nå, da hadde vi hatt en ny nasjonalskatt i bokhylla, dere. Sann mine ord.
Men, når det er sagt - jeg er også på samme tid ubeskrivelig lykkelig. I går fikk vi beskjeden; legene finne ikke lenger kreftceller i pappa. Det er borte! Om to måneder, når den siste kuren er over, er daddyCOOL tilbake i Namsos. Om ikke like rask så i allefall frisk. Barten vil returnere, sykkelkommentatorene vil på ny fylle stua vår, og det skal bli meg en sann glede å bivåne det hele.
Legger ut et bilde av en annen syklist som har overvunnet kreften, Lance Armstrong, til ære for pappa.
Støtt kreftsaken, folkens - det hjelper.
4 kommentarer:
<3 :D
Hei! Så fint at pappaen din er frisk! :D
Tar og linker til deg også, jeg. Skjønner hvorfor du går medievitenskap for å si det sånn. :D
Hurra, så godt å hør! :D
Lykke til med skrivesperren :O
Så fint å hør at pappan din e blitt frisk :D Btw, det e artig å les på bloggen din. Æ sjer dæ for mæ, det e som å hør dæ i reine virkeligheten! :D
Legg inn en kommentar