Nabokjærringer

I nattens mulm og mørke har det vært husmøte i leilighet 301. I et kollektivt sukk reiste vi oss opp av våre respektive senger, usømmelig kledd - og usømmelig sint. Nok en gang har de drogene av noen naboer vi har i første etasje hatt fest. Makan til dundring. Og så på en tirsdag. Så vidt meg bekjent så er tirsdagene heftige tv-kvelder, men at det tar sånn av at det krever et nachspiel, nei, det har jeg vanskelig for å tro.
Noen av dere ser vel snart at dette innlegget er publisert før midnatt. Og noen av dere vil vel i samme åndedrag mene at jeg, Ada, Henris og Julie er fire skjøre jentunger som ikke tåler litt bass. Jo, for faen, jeg har da gått musikklinja. Men når jeg ligger skjelvende på dette kottet av et soverom og engster meg for eksamen, og en rasende tidlig alarm venter meg i morgen tidlig, nei, da skal det ikke mye dunking i veggene og risting i gulvet til før jeg når et bristepunkt. Og det bristepunktet nådde de tre andre også og endte opp på gangen, store i kjeften. Godt at Julie tok flanellbuksa på og satte de på plass. Ska'kke kødde med kjærringane i tredje, vøtt. Det blir for dumt.