Glede Beruser

Gresset er grønnere på den andre siden

2008-12-25T22:59:00.002+01:00

Jeg har ikke dævva, jeg er sprell levende. Og mens dette året munner ut, ringes en ny blogg inn i det uendelige verdensnettet. Min nye blogg. Jeg legger denne brakaren død, og starter på ny frisk med en annen. Har ingen anelse hvorfor, men det virker som en god løsning og gir kanskje et lite tilløp til inspirasjon siden denne bloggen i bunn og grunn er blitt så kjedelig som den kan bli. Uansett, ser det på den andre (nett)siden. Legger ut navn når det er klart.

Learning by doing

2008-12-01T15:27:00.004+01:00

I dette evige byggeprosjektet kalt selvet lærer man mens man stamper seg nedover den brokete veien kalt livet. Senest i formiddag ble jeg klokere; man kan ikke sitte oppe til fem (eller var det seks?) å snakke med store ord og samtidig tro at man kommer seg på lesesalen dagen etterpå. Og man kan ikke skylle ned disse store ordene med en tilnærmet ubegrenset tilgang på vin. Et eller annet sted burde det jeg opplevde som perfekt harmoni slått sprekker og en alarmlampe burde ha reagert. Men den gjorde ikke det. I fri utfoldelse holdt jeg det gående til tidlig morgen, og viste så absolutt ingen tegn til å avslutte kvelden før kroppen responderte på gløggen og vinen og rett og slett kortsluttet. I dag, én uke før eksamen, har jeg sovet noen timer, kravlet meg bort til sofaen, glefset i meg kryddersalami og ligget til avrusning godt innrullet i flere fleecepledd. Én uke før eksamen ligger jeg som en råtten sushi, seig og jævlig av gløgg og tenker at herlighet, dette byggeprosjektet gidder jeg ikke. Jeg har lyst til å gjøre som denna pandan her. Legge meg på et litta stubbe og gi faen.

Doesn't it feel like christmas

2008-11-30T13:18:00.002+01:00

Det er ikke ofte man har sånn helger som dette.
På fredag var det juleshow med cabareten og påfølgende fest. Og om jeg festa. Det ble nesten for meget. Det er ikke uvanlig at jeg har sånne full-pinne-kvelder så det bør ikke komme overraskende på meg, men jeg tok meg selv litt på senga. Jeg skjønte ikke at jeg hadde kommet på feil kurs før jeg satt med kebaben i hånda alene på Majorstuen. Og da var det for seint - og jobb om fem timer. Men bevares, for en kveld. Man skal ikke undervurdere jusstudenters evne til å feste.
På lørdag, etter en (faktisk) travel dag på Steen og Strøm, kom Vetle på besøk, og det går jo aldri upåaktet hen. Vi smelte like så godt sammen en adventsstake og tilhørende adventsalter. Jeg tilber julen så det er da virkelig på sin plass. Vi tente i peisen, spiste kveldsmat med en eksplosjon av et hjemmelagd hvitløkssmør og drakk vin. Simen kom også, og gud bedre meg, det ble da en annen låt enn julemusikk til slutt. Kan ikke ha fire eksemplarer Baardar-studenter uten Charlotte Pirelli, allsang og piruetter.
I kveld toppes hele denne kjempehelgen med julekonsert, gløgg, mer vin og venners venner. Jeg gleder meg, kan ikke si annet. Får bare håpe de på bemerkelsesverdig vis overser at polakkene har ruinert kjøkkenet vårt, og at det ikke går sport i det å klatre igjennom hullet i veggen inn til rommet mitt.

Nå skal jeg vaske leiligheten, late som jeg også danser på Baardar og vokaljokke som aldri før sammen med Destiny's Child. Kanskje jeg ønsker nyåret en tidlig velkomst og synger med på naboenes ABBA - Happy New Year. Deres musikk er tydeligvis vår musikk også.

God jul!

Eksamensangst, where art thou?

2008-11-24T21:46:00.005+01:00

Noe er galt. Fryktelig galt. Jeg har min første universitetseksamen om, hvaskaljegsi, ett og et halvt døgn, og her sitter jeg, spiser brød med peanøttsmør og hører på Trondheimsnatt (leve trønderrocken) med knusende ro. Jeg har lest det jeg skal, men jeg vil på ingen måte si at proffessor Tore Slaatta har grunn til å glede seg til å lese resultatet. Jeg kan de store linjene, essensen, som de sier på Blindern, men om jeg skal nevne noe fra pensum på stående fot så vil jeg ikke vedde penger på at det er ståmateriale. Herregud, gamlemartis ville ikke ha sittet sånn. Gamlemartis ville ha ligget i fosterstilling i et badekar, hørt på Maria Mena mens hun på høytaler ville ha grått sine desperate tårer over en telefonsamtale til sin mor. Men nei, nyemartis - studentmartis - sitter i sofaen, følger Martine til topps i Top Model (og bra er det, Marita er det frekkeste jeg har sett) og glefser i seg det hun finner i kjøleskapet. Som sagt, noe er fryktelig, fryktelig galt.

Sånn ellers, om jeg skal ta den siste uken i én sveip, vil jeg si at jeg mangler the x-effect i livet mitt. Jeg kunne ikke hatt det bedre på Blindern; hver dag er en intelligensrus, og når man i tillegg kan pakke inn den rusen i Nordnorsk Julesalme-allsang med kollokviegruppa, ja, da smiler lykken. Men, jeg burde hatt noe ekstravagant i hverdagen min. Noe som får dette livet som jeg vil karakterisere som en, eh ja, artig drink, til å bli som en tre-stjerners flaske champagne. Cabareten gnistrer, jobben er grei og Blindern er kænon. Likevel, et spenningsmoment som ligger og vaker under alt dette hadde gjort seg. Det er ikke snakk om så mye. En liten kinaputt av en hendelse er alt jeg trenger.

Plan B

2008-11-17T19:44:00.008+01:00

Ja, J-Diva, jeg er et svakt, svakt menneske. Til nå burde jeg ha kommet et godt stykke inn i The media and modernity, men svarte svingende, jeg står fortsatt og stabber på begynnelsen av kapitlet. Hva er det med meg og situasjoner som krever prestasjon? Det blir bråstans i systemet med en gang jeg kommer på at dette - dette, Marte, må du kunne utenat til neste onsdag. Hællemåne, hvilken forstyrret kreasjon husker vel noe av "The reinvention of the public state" om over en uke? Not the Beisert I tell you.

Det at jeg ikke har mobil svekker humøret også. Jeg vil anonnsere det her og nå at mobiler er lagd for å holde et år og kun det. Siden min følgesvenn av typen Sony Ericson fylte år i august har det bare gått nedover, og i går måtte han gi tapt for alderdommen. Svekling. Skulle ha skaffa meg noe billig ræl av en erstatter, men jeg har ikke penger. Alt ble brukt til å feire homoseksualiteten på OK2bgay, og påfølgende bursdag til Sigmund på lørdag, og det skal jeg si - når the fag hag går ut med dei glitrande gutane, da blir det ikke billig. Enda godt jeg skal gå inn i kokongen, lese, spise hurtigris, og komme ut som en vakker, eksamensfri sommerfugl om tre uker.

Om det går åt skogen med studiene kan jeg bare gi opp og bli "sjefen i forholdet" til en kjendis. Ivar Dyrhaug, kanskje. Han er sikkert lett å overtale.

Friday Night Lights (and dark(s)

2008-11-14T22:57:00.006+01:00

Altså, når man går forbi et speil, da ser man naturligvis i det. Og i dag, i en av mine daglige granskninger slo det meg; har jeg sett meg blind på mitt eget utseende? Når man skriver oppgave, blogg eller what ever, eller øver på tekster og kommer til et punkt da alt er svart og jævlig, da blir man bedt om å gå vekk, ta en pause, fylle hjernen med noe nytt før man går tilbake til arbeidet med et friskt blikk. Når kan man ta speilbildepausen? Jeg trenger den. Jeg kan fiffe meg og fjonge meg alldeles gal, og være kapabel til å gjengi det jeg har glodd på i en time eller to ganske så presist. Problemet er at jeg tar meg selv i å ikke kjenne igjen den Beiserten som angivelig er på bildene etterpå. Det var da virkelig ikke slik jeg sminket meg. Eller illusjonen av hvordan jeg sminket meg i allefall.
Jeg trenger time out.

Sånn ellers så var jeg på filmfest i går. Og det skal jeg si dere, det er lenge siden noen har hippa så jævlig til hoppen som jeg gjorde i går. Det jeg lenge har fryktet har skjedd; jeg har i underbevisstheten plukket opp Bårdar-triks fra Ada og Julie og latt mine medstudenter sett dem. Selvfølgelig til en trall av Snoop Dog, Justin, Pharell og gutta der. Men det var rasende festlig.

Bildet taler vel for seg selv.

Sånn bortsett fra å komme med kvasifilosofiske tanker fra sofakroken så har jeg egentlig gjort en del i det siste som i og for seg fortjener litt plass på bloggen. Det har bare ikke blitt sånn. Men, i stikkordsform (det er jo en kjent klassiker på blogger), får dere et lite innblikk likevel:

Gått inn i en slags Maria Mena-transe. Jeg tenker på, nynner på eller googler Maria urovekkende ofte
Holdt en ekte e.m.m.y.a.w.a.r.d
Hatt foredrag med Margret Olin og blitt så inspirert at jeg vil lage dokumentarfilm om stort sett alt som kryper og går for tiden
Savna Henris
Vært så mye sammen med Kjersti og Sigmund at vi snart blir oppfatta som et trehodet troll. Et kult et, vel og merke
Og spist stort sett hele Priors kyllingkjøttdeig-produksjon fra 2008. Nå må dere avslutte det salget snart, Rimi

Klukk klukk fra the coolashaker

Nabokjærringer

2008-11-11T23:32:00.004+01:00

I nattens mulm og mørke har det vært husmøte i leilighet 301. I et kollektivt sukk reiste vi oss opp av våre respektive senger, usømmelig kledd - og usømmelig sint. Nok en gang har de drogene av noen naboer vi har i første etasje hatt fest. Makan til dundring. Og så på en tirsdag. Så vidt meg bekjent så er tirsdagene heftige tv-kvelder, men at det tar sånn av at det krever et nachspiel, nei, det har jeg vanskelig for å tro.
Noen av dere ser vel snart at dette innlegget er publisert før midnatt. Og noen av dere vil vel i samme åndedrag mene at jeg, Ada, Henris og Julie er fire skjøre jentunger som ikke tåler litt bass. Jo, for faen, jeg har da gått musikklinja. Men når jeg ligger skjelvende på dette kottet av et soverom og engster meg for eksamen, og en rasende tidlig alarm venter meg i morgen tidlig, nei, da skal det ikke mye dunking i veggene og risting i gulvet til før jeg når et bristepunkt. Og det bristepunktet nådde de tre andre også og endte opp på gangen, store i kjeften. Godt at Julie tok flanellbuksa på og satte de på plass. Ska'kke kødde med kjærringane i tredje, vøtt. Det blir for dumt.

Blingelicious

2008-11-09T22:28:00.003+01:00

Framtiden i våre hender kan si hva de vil, men jeg er for gløgg i butikkene før jul. Den drikken er som ei god fredspipe - storproduserer god stemning. Spesielt når den krydres med vin. For i kveld har jeg og dåsa i naboblokka, Vetle, drikki gløgg med vin og snusa og kosa vårs. Vi har prata om de store tinga (oprea, lånekassa, og bilfri da'. Heh..) og sett Camp Rock på Fem. Det er noe med glade amerikanske tenåringer som voldtar enhver setning de synger med et stønn, og som aldri kliner, selv om de står og ser hverandre dypt inn i øynene med perfekt belysning, og begge er så pene, attehjælp, jeg dånær. Først er det teit, så er det irriterende, men når man kommer inn i den pene jentas lille, søte Disneyhjerte, og forstår hennes oppriktige fortvilelse over å ikke være little miss popular, da synes man filmen er god. Ja, jeg og Vetle ble rørt, vi. Det var ikke annet å gjøre enn å synge Kelly Clarkson-tunes, og som en slags perfekt modulasjon skytes det raketter over Majorstuen. Det var vel mer for en viss seier i cupfinalen, men det passer så godt inn i det glansa Disneybildet at det hele ikke avsluttes med "tungegymnastikk" (man må jo tilpasse vokabularet), men med krutt sendt fra vår far i himmelen. Se der, ja. Ble jeg litt kristen og moralsk på slutten også. Snart pakker jeg sekken og drar på leir i Junaiten.

Jeg tar en Blondinbella (som forsåvidt ikke er snill flicka lenger) og sier; hej på er.

(og om noen synes tittelen viker noe fra innholdet i teksten så må jeg bare si at Disney har tatt

-licioustrenden i sine hender de også. Score.)

Ikke akkurat heftig

2008-11-02T00:36:00.005+01:00

Lørdagskveld og ungdomstid. As if. Jeg er hjemme og har nettopp vært nede i kjellern og hengt opp en usannsynlig stor vask. Så stor at jeg ble nødt til å ta med meg et lite anlegg slik at jeg kunne itonesette det hele med Marit Larsen. Tidligere i kveld har jeg bøtta ned med is og cola, og ergret meg over festen til de i to etasjer under. Det har vært kjerringkveld i Harald Hårfagresgate, og jeg og Julie har vært verter. Vel, egentlig var vi de eneste som var der, men det har vært pinlig flott. Så flott at vi tok noen vodkaskvetter som sto fra forrige helg og lagde oss to skikkelige brusdrammer, og derretter smelte vi til med Love Actually. Det går an det også, man må ikke på fest hver helg. Selv om jeg er festens ambassadør numero uno, vil jeg våge å påstå det.

I morgen skal jeg skrive exfac til jeg blør i fingrane. Dernest (som de sier i de derre flotte blekkene jeg har betalt uhorvelig med penger for) skal jeg belønne meg selv med noe skammelig dyrt og kalori-innholdig på Deli de Luca. Eller McDonald's, har ikke helt bestemt meg.

Au revoir. A demain.

Langt nede, høyt oppe

2008-10-29T12:08:00.003+01:00

Jeg er herved et menneske på veg ned i avgrunnen. Hele min illusjon om at jeg har en flink student deep down inside er knust. De siste ukene har vært et inferno Norge ikke har sett maken til siden Tommy ikke visste om han skulle ha sex før eksteskapet eller ikke. Det er krise i leiren. Exfac-oppgaven skal inn på mandag og jeg har skrevet, eh, nada. Det er ikke det at jeg har hyllet latskapen, og heller latt være å jobbe med den. Jeg har bare tidenes verste skrivesperre. Den er som den kinesiske mur - uknuselig og kan sees fra månen. Det lyser angst av meg, og om Knut Hamsun hadde sett meg nå, da hadde vi hatt en ny nasjonalskatt i bokhylla, dere. Sann mine ord.

Men, når det er sagt - jeg er også på samme tid ubeskrivelig lykkelig. I går fikk vi beskjeden; legene finne ikke lenger kreftceller i pappa. Det er borte! Om to måneder, når den siste kuren er over, er daddyCOOL tilbake i Namsos. Om ikke like rask så i allefall frisk. Barten vil returnere, sykkelkommentatorene vil på ny fylle stua vår, og det skal bli meg en sann glede å bivåne det hele.

Legger ut et bilde av en annen syklist som har overvunnet kreften, Lance Armstrong, til ære for pappa.

Støtt kreftsaken, folkens - det hjelper.

Stalin og sånn

2008-10-23T15:43:00.004+02:00

Egentlig skulle jeg skrive denne bloggen på søndag. Jeg skulle håne en kvasi-intellektuell duo som satt ved siden av meg på bussen. De brukte overdrevent store ord, og snakket om "kjekke historiske rasshøl". Det var mye Stalin. Og spør dere meg så er ikke han mye kjekk, det får være måte på bart. Deretter gled de over til å snakke om klining. Og her tenkte jeg, på søndag, at jeg skulle være virkelig krass. Han ene kasta en påstand om at ingenting var bedre enn grovalvorlig fyllaklining ut i lufta, og hun andre var veldig enig. Så gikk samtalen over til japansk kunstfilm, og hvor kult det var å se en sådan film flere ganger på rad - uten tekst, før det hele munnet ut i at hun ene skulle hjem å se Dagboken (verdens søsteste, men mest klisjéfylt film), og han andre la kortene på bordet og inrømte at han egentlig ikke var så glad i å kline likevel. Men når han ble ferdig på videregående skulle han flytte til Japan og gjøre sitt ytterste for at han aldri kom tilbake til Norge, og der - der - skulle han kline masse og få et barn som skulle snakke engelsk. Alt dette kom fram mens de satt der, rufsete og jævlig, på veg til Oslo.

Dette skulle jeg altså legge fram på en syrlig morsom måte - på søndag. Nå er det bare utdatert, og det er ikke særlig kult å blogge på en torsdag at jeg var på Rena forrige helg.

Brown girl in the rain

2008-10-17T20:44:00.006+02:00

Jeg har gjort noe drastisk. I'm no longer blondtastic. Jeg er like brun i håret som Hønse-Lovisa på en skitten dag på fabrikken. Da hjelper det aldri så lite at jeg har fått ny godlukt tilsendt fra ho mor i Namsos. Jeg ser rett og slett litt rar ut. Stasen har vært hvit og uskyldig i tre år. Nå er den tilsølt og skaper sikkert sterkere reaksjoner enn Britneys nye video, Womanizer. Dette er seriøse saker, folkens. Stay tuned.

Trailerterje

2008-10-05T16:23:00.005+02:00

Nå sitter jeg i andre etasje i en av Lavprisekspressens mangfoldige busser. Andre etasje! Så lite som jeg har sprada rundt så er dette noe av det nest mest imponerende på lenge. Det mest imponerende er at jeg har internett. Det skal tydeligvis ikke så mye til for å få meg til å gispe av begeistring, men hallo, 2008 - internett i andre etasje av en buss. For en reise. Gir meg ende over.

Men dette med å sitte på buss har jo selvfølgelig en medalje med en mer eller mindre upolert bakside: de andre folkene som synes billig buss med to etasjer og internett er fett. For eksempel, rett foran meg sitter to originaler. Etter min mening å bedømme en ung mor med en hvaskaljegsi postpubertal sønn. Her er greia. Gutten har, sin unge alder til tross, rukket å få to litt beskjedne, men like fullt eksisterende koteletter nedover kjaken. Ikke så kledelig tenkte jeg, sikkert en litt enkel sjel. Og ja, jeg får mine mistanker bekreftet da han tar opp PCn skrur den på og hva annet enn en trailer spretter opp som bakgrunn. Det hele toppes med det lille plastfuteralet anno 1999 han har til mobilen som han nøysommelig henger på kanten av dataskjermen. Deretter klikker han seg med stødig hånd inn på youtube hvor han ser på trancevideoer i en god time. For en fyr. Når han gikk lei av syremusikken (som unektelig gjør noe med deg etter den ovennevnte gode timen) tar han fram lommeboka og ser over gamle kvitteringer. Jeg siterer: En Grandiosa, en Grandiosa porsjonpakning, en Nugatti og en Vesuvio pizza. Enkelt fyr? Jommen sa jeg smør.
Enda godt jeg fikk avreagere på Kvam med ei løkpølse, før jeg måtte tilbake til bygdenorge.no i setet foran meg.

Og forresten, på Dombås er det s-n-ø.

Musikalartister fra helvette

2008-10-01T23:09:00.002+02:00

Om et av de paljettkadavrene vi så på TV-Norge i kveld klarer å fylle rollen som Sandy og Danny, og bergta hele Oslo Spektrum med sitt talent om kun få uker så skal jeg slette meg fra Facebook, drite i The Hills - og aldri - aldri! la Dixie danse etter DDE igjen.

Listolicious

2008-09-30T10:13:00.002+02:00

Jeg kjenner ei som kjenner ei som har ei kul liste på bloggen sin, og siden hun jeg kjenner er, ifølge seg selv, skruppelløs og stjal den lista så skal ikke jeg være dårligere. Jeg stjeler den jeg også. Jeg har jo ikke noe bedre å gjøre her jeg sitter og er bakgrunnsteppe til forestillingen "Kjersti og Sigmund klipper film. Med Arveboy på slep."

For fem år siden..

..var jeg femten år, gikk i tiende - og trodde jeg var kul. Jeg hadde rosa skjørt med kyr på, brukte konfirmasjonspengene på heimbrent og bygdefester, og var helfrelst konfirmantmusikalleder. Dessuten visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre på videregående, og spilte volleyball på fritida. Jeg var hellig overbevist om at livet ikke kunne bli bedre.

For tre år siden..

..var jeg sytten år gammel, og fersk andreklassing på musikklinja. Jeg hadde angst fordi jeg ikke begynte på drama, og tenkte at musikkteori kom til å bli min bane. Adrenalinet etter Lady Marmelade-rappinga mi i førsteklassen hadde gitt seg og jeg tenkte at jeg aldri, aldri kom til å stå på sangeksamen. Dessuten hadde jeg permanentettervekts helt ned til ørene og så rimelig dust ut.

For ett år siden..

..var jeg nitten og hadde nettopp gått ut i høstferie på Romerike Folkehøgskole. Jeg trodde jeg ikke kunne ble bedre kjent med folkene der, og var så glad for valget jeg hadde tatt at jeg hadde hadde en ro i sjela jeg ikke hadde hatt siden jeg var lykkelig uvitende og gikk i barnehagen. Jeg bodde på dobbeltrom, spilte teater og patriot-Marte var i full blomst. Jeg var glad jeg hadde forlatt Namsos, men benyttet enhver anledning til å fortelle røverhistorier derifra.

For tre måneder siden..

..var jeg hjemme i Namsos på sommerferie, og jobba på 1881. Jeg spytta ut firmanummer på dagtid og var hobbypsykolog om natta. Jeg så enormt fram til å flytte til Oslo, savna folkehøgskolefolkene noe helt forferdelig, men var likevel glad for å være hjemme hos Iselin og Yngvild. På samme tidspunkt ble pappa syk og livet tok en annen vending. Jeg hadde ikke sett Henriette på over en måned, og tiden var inne for årets høydepunkt; DDE på hjemmebane.

I går..

..begynte vi å klippe kortfilmen, og tok en kaffe etter skolen. Det er alltid fryd og gammen å utvide vennekretsen, og jeg må si jeg har vært heldig med studiekameratene mine. Jeg hadde også første audition til cabareten og jusstudenter er overaskende flinke på impro og sang. Dessuten lo jeg meg skakk av Ylvis på kvelden.

I morgen..

..skal jeg ha andre audition nede på juridisk fakultet, og jeg antar det blir nok en dag med filmklipping. Dessuten har jeg ganske sikkert bivirkninger etter dagens høydoseinntak av gratis godteri fra Anita.

Om ett år..

..er jeg fortsatt i Oslo og bor forhåpentligvis fortsatt i verdens beste kollektiv. Jeg håper og tror hylla på rommet er blitt fiksa, og jeg krysser fingrene på at jeg har kommet inn på høgskolen, men kan fortsatt ta en kaffe med folkene fra medivitenskap. Jeg kommanderer de høyere maktene til å gi meg en kjæreste, men mest av alt håper jeg pappa er blitt frisk og når jeg kommer hjem på høstferie så vil alt være som før.

The Hills are alive

2008-09-28T14:40:00.002+02:00

Jeg er tilbake i LA. Det har gått noen måneder siden sist, but I'm like totally venn med LC igjen. For i dag er jeg hjemme alene, og etter å ha sjaua litt som ho mor ville ha sagt det så slo det meg; The Hills. Selvfølgelig skal jeg misbruke denne flotte søndagen med The Hills-maraton. Noe annet er sludder og vås. Tøv rett og slett.

Så nå sitter jeg her da, snart ferdig med alle de nye episodene, og har allerede lakkert neglene svarte til ære for mine venner - og uvenner - oppi åsane. Ting er fortsatt de samme; LC og Heidi bitcher, Lo er kul, Whitney enda kulere, Audrina irriterende - og Spencer, ta ei spelledåse og trøkk den opp where the sun doesn't shine. Herlighet, det er godt å være uforskammet overfladisk og engasjere seg i noe så hjernedødt som konseptet egentlig er. Totally dig it. It's like..amazinngg.

2008-09-17T22:09:00.002+02:00

Kall det Seth Cohen-syndromet (som så mange på min alder lider av), men jeg er svak for nerder på TV. Spesielt dansende forskere i CSI.

2008-09-17T00:10:00.002+02:00

I løpet av den siste halvtimen har jeg

1. Lastet ned Google Earth
2. Sagt hadet til Benjamin som drar til Equador
3. Sett tre M2M-musikkvideoer.

det kan man gjøre når man går Medievitenskap og ikke har forelesning før klokken to i morgen.

Og snakker om Mevit1510 da, dere. Det går så det griner, og det kjenner jeg resten av livet gjør også. Nå skal ikke jeg bli alldeles poetisk og full av føleri en sen tirsdagskveld, men humøret stiger i takt med den synkende temperaturen. Greit, jeg var kanskje litt grinete i går over oppvasken, og ja, det er bajs enkelte dager å være her når pappa er i Trondheim, men nå når jeg ligger her, trøtt som ei spelledåse tom for batteri, og med Dronning Elisabeth godt klistra på veggen, så kjenner jeg at ting er som de skal. Jeg har hatt farmor på kaffeslabberas, gått hele Bogstadvegen opp uten å bruke så mye som ei krone på klær, spist hjemmebakt pizza med Endre og kommet ajour med Gossip Girl. Det liker jeg. Dessuten nådde jeg et slags klimaks da jeg for to minutter siden fant et av mine lykkeligste TV-øyeblikk på Youtube. Herlighet.

http://www.youtube.com/watch?v=1xNmeCmX8YI

I morgen tror jeg at jeg skal sprenge grenser og sette meg på lesesalen.

Ikke ødeleg laderen din

2008-09-08T13:54:00.005+02:00

Forleden dag inntraff et uhell der tuppen på dataladeren min fant det nødvendig å knekke, og det var da det startet; Elkjøp-helvettet.

For sånt må jo selvfølgelig taes hånd om, noe annet blir for dumt. Og etter å ha vært et par uker uten data tok jeg endelig mot til meg og tok i dag banen opp til Storo for å, forhåpentligvis, gi dem den gamle laderen, og få en ny en tilbake. Jeg har da forsikring. Så der satt jeg da, som en uvitende, enda urørt Elkjøpsjel, fullstendig uten anelse om det som var meg i vente. Naiviteten min var hellig overbevist om at det var kun Elkjøp på Storo. Men, fuglekvittert og Julie Andrews-soundtracket fikk en brå stopp da jeg gikk av banen, og så det veldige blokk- og industriområdet som ruvet i mot meg. Jeg følte meg som en tapt tyrolerpike i et østblokkland. Ingen skilting, ingenting. Jeg var alene på Storo. Alt jeg ville var å bytte laderen.

Fortvilelsen reiv i meg, men etter en vegbeskrivelse fra Statoil fikk jeg vite at Elkjøp tydeligvis ikke er hjertet av Storo, men ei lita krå inne på kjøpesentret, kreativt nok kalt Stor-O. Der, i tredje etasje skulle jeg endelig få laderen min og dra hjem igjen. Det var riktignok litt kø, men greit nok, når man først er på ferd.. Og endelig, etter og ha vært vitne til et utall frustrerte kunder ble det endelig min tur, og jommen sa jeg for svarten smør. Feil kø. "Still deg der du kan trekke kølapp, frøken". Jaha, tenkte jeg i mitt stille sinn. Ikkje få panikk. Er det noe som sitter friskt i minne så er det den dagen jeg brukte flere timer på å skaffe meg studentkort med en liten kølapp mellom fingrene som bare ble mer og mer krøllete i takt med mitt eget sinne. Er det noe jeg helst går utenom så er det kølapper. Uten kølapp kan man snike. Med kølapp blir det litt mer komplisert. Men, jeg rei stormen av og etter en god runde i GPS-avdelingen var det min tur. Igjen. "Hei, du, jeg skal bare bytte denne lad.. Å, feil kø? Hvo..? Å, inn der ja, serviceavdelingen, ja. Takk.." Så der sto jeg. Bak en gammel mann som ÅPENLYST kjøpte PC for første gang. Det var ikke måte på uvitenhet. Når man allerede er like sur som enkelte melkeprodukter på Bunnpris, så hjelper det ikke akkurat på å være vitne til en samtale som går ut på å forklare hva internett er. Så absolutt ikke. Heller ikke at en transvestitt ved navn "Janni" spretter foran meg som ei buldre i en bulldozer akkurat når det er min tur, og når den buldra presterer og flekke en anelse ræv til meg i det hun lener seg over disken, da - da! er det mer enn min oppdratte høflighet kan takle. Heldigvis, forsvinner hun like fort som hun kom brautende, og det er min tur. Endelig får jeg det svaret jeg vil høre, at han kan hjelpe meg. Og det går fort. Veldig fort. Han tar ladern og nærmest kaster et ark etter meg: "Skal vi seee, da må du bare signere her, og så må du komme tilbake om 4-5 dager for å hente den. Hadebra."

Pinoérpetra

2008-09-04T21:12:00.002+02:00

I dag følte jeg meg som en pionér. Jeg vet jeg er langt i fra verken den første, eneste eller siste namsosingen i Oslo, men det var mildt sagt et tilfredsstillende øyeblikk jeg hadde da jeg i ettermiddag spradet rundt i sentrum på høyhelte heler, på veg fra jobb, i retning Rimi for å handle middag. Jeg bor virkelig i Oslo og jeg føler meg hjemme på Majorstuen. Jeg kunne vært Joey i Dawsons Creek som har flytta fra det gudsforlatte hjemstedet og dratt på college. Og det har jeg jo forsåvidt.

Så, nå til det jeg vil karakterisere som bajs. Jeg har fått alternativ B fra Radio Nova, altså so not radio. Eller, de har enda ikke ringt og sagt det, men budskapet skulle vel egentlig blitt spredd i går, og når jeg enda ikke har hørt noe så vil jeg si at toget har dratt fra perrongen, skipet har seilt fra havna og havet er tømt for fisk. Det ble ikke studentradio på meg i år, og det suger baller. For å si det sånn.

Men, Dixie henger ikke med leppa, jo, hun gjør det, men med stil. Derfor svingte jeg meg i valsen i går med Siggelicious, Henris, Lena, Katarina og Ole Martin på Trompeten. Det var kleint, drittgøy og skammelig på én gang. Høydepunktet var "Britney" som jeg skal le godt av de neste dagene. Selv om alt selvfølgelig var med en bisk ettersmak så var det alt i alt en artig kveld med øl, stjeling av lys og en skjeggete Ingar Helge Gimle (med Grease-manus i hånda og Corona i den andre). Detta er ei dåse som ikke synker med det første. Det blir for dumt. Kanskje Statskanalen verdsetter en brautende trønder? Man må jo prøve. La oss si det sånn; innen snøen har falt skal jeg stå på lønningslista til NRK. Kaffekoker eller renholder. Inn skal jeg.

Ha det fint.

Hello world

2008-09-03T18:00:00.006+02:00

Nå er jeg her igjen. Tilbake i det rosa prosjektet mitt som skulle ta Marte Beisvåg til uante høyder. Det skjedde jo - ikke. Jeg mista tråden kan du si, og så ble den lille bloggen min fjærnere og fjærnere. Men nå - nå! - er jeg tilbake, forhåpentligvis for fulle mugger. Og det, kan jeg takke en skarve foredragsholder på Blindern for. Hun ga meg nemmelig min første universitetsoppgave. Nei, det er ikke snakk om en minnepenn full av akademisk tørrpjatt. Det er snakk om dagbok. Jeg har herved Universitetet i Oslo over meg, og tro mot utdanningen som jeg er så gjør jeg det jeg får beskjed om. (I allefall når oppgaven går ut på noe forholdsvis morsomt, og ikke 50 sider medieteori på engelsk). Så ja, jeg er tilbake i the world of blog (som forsåvidt er slang for ordet weblog. N-E-R-D. I know.), and here it goes:

Siden sist, som jo er lenge siden, har det skjedd en hel del. Jeg vil herved driste meg til å prøve å lage en oversiktlig liste over det jeg har gjort på disse, snart, tomånedene. Hold dere fast:

Slutta på 1881

Flytta til Oslo (og ja, DeLillos, den er en egen planet)

Vært på Øyafestivalen. Heh.

Begynt på Universitetet

Hørt Fabian Stang tale den kleineste talen i historien

Hatt fadderuke i TO UKER

Vært på avslutningsfest for de ovennevnte fadderukene. (En kveld Vetle beskrev som en flyktningeleir (og da lo vi godt, da)

Fått meg jobb på TINY på Steen og Strøm

Kjøpt meg høyhælte støvletter for å skli inn blant dukkene på ovennevnte magasin (for guds skyld, ikke kall det kjøpesenter)

Bleika håret med hjemmebleiking

Fått gult hår

Gått rundt Sognsvann og blitt angrepet av flaggermus (håret er en varsellampe i mørket)

Drukket øl

Drukket vin

Drukket drinker (??)

Gjemt Mastercardet

En hel del altså.

Nå sitter jeg og venter på at Radio Nova skal ringe og gi meg A) beskjed om at jeg får toppe alle mitt livs store gleder, og kan begynne umiddelbart i redaksjonen, eller B, den mest sannsynlige) jeg er so not radio, og det er det. Enten eller. Det er faen meg spennende. Jeg vil så jævlig jobbe i radio. Herregud, se på meg, se på håret - det gjør seg ikke noe annet sted, jeg ER radio!

Heldigvis skal jeg roe nervene med noen øl på Chateu Neuf i kveld. Greit, jeg har kanskje ikke så mye penger, men det bryr meg ikke. Jeg kan lett leve på knekkebrød og potetmos til stipendet kommer. Er man student så er man student. Det finns regler for sånt.

Adieu.

2008-07-23T17:04:00.002+02:00

Jeg må si at til å være så blakk som jeg utgir meg for å være så har jeg et forbruk som ikke ligner grisen. I dag har smelt i veg ikke mindre enn 6-700,- på salg. Herregud, ei bokhylle på IKEA i undertøy, kvalme øredobber og ei rosa veske på HM som jeg antageligvis aldri kommer til å finne anledning til å bruke. For å ta en Four Non Blondes; whats going on? Men, noe må man da gjøre når man har fri, har sett alt som er å se på Facebook OG har lest Blondinbellas blogg så grundig at jeg har begynt å utvikle en slags sympati for jenta. Igjen, wachera?

Sånn ellers siden sist har jeg jobbet et par nattvakter og det er jo ikke noe å kimse av. Man blir forbløffende opplyst selv av å jobbe der. De siste vaktene har jeg hjulpet en med å lære seg Pokemon-sangen på finsk, funnet navnet på en gjemt og glemt Mummidalfigur (Fru Filifjonka) samt diskutert med en svenske om hvorvidt Norge er blitt verdens nye snusnasjon. Jeg har også hatt en fryktelig trivelig TV-kveld hos Ida, og hentet en annen Ida (den søskenen som forsvinner litt i alt gnålet om Jørgen) på Steinkjer en sen kveld. Veldig hyggelig altså! Den litt mindre hyggelige delen er at pappa har blitt dårligere og ligger nå på sykehuset på ubestemt tid. Forhåpentligvis blir han friskere og kommer hjem til helga, men intill da må jeg nøye meg med å se sjefen iført frakk og munnbind. Rart det der, å se foreldrene sine bli så dårlig. Det er jo ikke noe man venter skal skje før om mange, mange år..

Selv om situasjonen hjemme er veldig annerledes enn det den pleier å være i disse sykkeltider hjelper det faktisk å leve så normalt som mulig, og for meg innebærer det seriøs TV3-prostitusjon, fine kvelder med de resterende trasige tausene (Yngvild og Iselin) og litt kos innimellom. Som foreksempel i går da jeg kjøpte meg Elle med Vendelas sminkebibel på kjøpet. Herlighet, for en lykke. Det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betraktelig mer forfengelig det siste året. Det er jo så gøy å sminke seg at det er på grensa til flaut. Men, det skal sies at man kan ta jenta ut av det lite pyntelige trøndelag, men man kan ikke ta trøndelag ut av jenta. Jeg er fortsatt stygg og pinlig på fest. Have no fear.

For å kompansere med dagens sminkekjøp og den siste tidens everyday beauty skal jeg nå ta på meg arbeidsoutfitten og bidra litt i hjemmet. Her skal det støvsuges. Adios.

Fargeforvirring

2008-07-19T08:33:00.000+02:00

Dette med blogg er jammen ikke enkelt. I en tid der Britneys "I'm not a girl not not yet a woman" er urovekkende karakteriserende, må jeg si det er ikke bare easy breezy å bestemme seg for farger og slikt. Det rår en identitetskrise over meg om dagen, og det må jo komme til syne på et eller annet vis. Så, dere ytterst få lesere - this page is under construction. Stay tuned. Og forresten, Frøken ur er på en snurr. Tidspunktene på innleggene stemmer ikke. Så da slipper dere å ligge våkne om nettene og bekymre dere over min unormale døgnrytme.
Sneiks.

Livet er ei kjerring

2008-07-18T21:42:00.000+02:00

Gårsdagen vil jeg si var innholdsrik til tusen. Selv om jeg kun oppholdt meg to steder; i min egen og Iselins sengehalm fikk jeg lagd blogg, lastet ned litt earcandy (for å kalle musikk noe nytt og liksomfresht), hørt siste nytt fra Sunny "Bloody" Beach og ledd på meg vaskebrett av Yngvilds fortid i Big Horn. En jevnt over vellykket dag, og sommeren har ikke akkurat vært full av slike dager. Men, man kan selvfølgelig ikke være on the top of the world særlig lenge. Sånn er reglene, og det finnes få, om ikke ingen, smutthull. For dagen i dag, kammerater, går vel ikke akkurat inn i solskinnshistorien. Det har skjedd breaking news i Beiserttilværelsen og uheldigvis innebærer ikke det en studieplass på Media og kommuikasjon. Det innebærer en venteliste, 12 personer før meg på den lista - og en mulighet for bachelor i Medievitenskap. Ingen stående applaus fra min side, altså. Nå må jeg se for meg i allefall ett år på Blindern. Jeg har riktignok aldri satt mine ben der, men at det er det studiestedet med høyest selvmordstatistikk sier vel egentlig sitt. Den der konkurransen med Anne Frank kan dermed inntreffe tidligere enn jeg hadde tenkt, med andre ord..

Vel, vel - dett var dett, tenkte jeg. Jeg har i allefall en over gjennomsnittet bra fest i morgen. Hah. In my face, selvfølgelig unner ikke universet meg noe hyggelig. Ikke 1881 heller. Når mine svirebrødre og -søstre svinger seg så grundig i valsen i morgen at selve Guri Schanke og Grand Prix-amigosene hennes blir flaue, ja, da sitter jeg og tar i mot telefonen når de lurer på nummeret til nærmeste åpne gatekjøkken. Fett. Jævlig fett. Nei, jeg får gjøre som Lena sier: "kan du ikkje bære gå på et fjell og brøl?". Jo, brøle er det jeg skal. Noe så innihælvette høyt også.

Det får være måte på negativitet. Korr e Marte hænn? Hvor er gleden? Det er jo det som påenmåte er temaet for denne bloggen. Jo, gleden er inni her et sted. Når jeg tenker på Ada, Julie og Henriette og Harald Hårfagres gate 12, ja, da kommer gleden. Jeg gleder meg til å sitte i sofan å bare være en del av et kollektiv, jeg gleder meg til å se ut av vinduet og spionere på NRK-personligheter, jeg gleder meg til å tenne i peisen og å lage vafler til dem en sen kveld, jeg gleder meg til å kjefte og smelle over dyre strømregninger og verdens urettferdighet, og jeg gleder meg til og med til å vaske den lille dassen vår. Og når jeg ser sånn på det så kan denne livssituasjonen min være så hårete og ballesugende som den bare makter. Som en ekte emo ville sagt det; I don't fucking care.

God only knows what I'll be without you

2008-07-17T17:37:00.000+02:00

Det er sikkert en uskreven regel i bloggemiljøet at man kan blogge kun én gang om dagen, men siden det er min første dag så unner jeg meg en ekstra tekst. Det er jo ikke akkurat sånn at det er så kaloriinnholdig..

For de av dere som finner det betydningsfullt så tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt mer om meg selv. Profilbeskrivelsen åpner jo ikke for et amerikabrev kan du si, og jeg har så mye mer på hjertet. For eksempel: min hovedinteresse i livet er kongefamilien. Dette innebærer kongeparet og kronprinsparet og alle barna det måtte medføre. Martha og Ari blir litt over the top for min smak. De har krysset den classygrensa som en kongelig må ha, og hvor er gleden når all mystikken blir byttet ut meg engler, demoner og vulgære boktitler?

Jeg blir alldeles tussete når jeg står utenfor Slottet, og det faktum at jeg aldri har vært innenfor dets fire vegger spiser meg opp innenifra. Jeg har Kong Olav i en flott 17.mai-rosett på soveromsdøra, og han er så absolutt the king of kings. Det er noe med det høytidelige som oppsluker meg. Alt er som tatt ut fra en Jane Austen-roman i det gamle England, og er det noe jeg finner fantastisk så er det god gammaldags romantikk pakket inn i høflighet og århundrer med tradisjoner. Helldussen, hvorfor er jeg født inn i en arbeiderfamilie fra Namsos?

2008-07-17T14:41:00.000+02:00

Jeg har blogg! Einj det. Fenomenet er muligens en anelse 2006, men hei, jeg føler likevel at livet mitt har økt med et trendpoeng. Tilværelsen mitt er kanskje ikke så fartsfylt at det er til andres interesse, og jeg tviler på at jeg blir den nye Blondinbella, men, som dannebrogen ville sagt det - det skider jeg i. Jeg har BLOGG. Jeg har dagbok på nett, og om noe fryktelig skulle intreffe kloden vår så, ja, kan det hende Anne Frank får en konkurrent. Den tanken liker jeg. Jeg er på nett. From this moment on, kan jeg få eksponere meg for et publikum på hvilken som helst tid av døgnet. Like it. Like it alooht.